Det gode mennesket i Sandvika

Sandvika er altså verdens tristeste sted. Spesielt i november. Det har jeg (i likhet med alle andre fra Bærum) alltid forstått intuitivt, men jeg hadde aldri reflektert over det før denne boka vekket i meg en ekstremt spesifikk følelse jeg kjente igjen fra kjedelige ærender i regnet i november i Sandvika. En følelse av dyp grundig tristhet som hviler over hele stedet. En følelse jeg levende kan vekke frem i meg ved å se for meg vareleveringsområdet ved Elkjøp og XXL, ute ved Thon-hotellet der, sett fra et bilvindu, pissregn, svart november, flatt jævlig lys fra LED-gatelysene. Bærumsdystopi. Fint på Kalvøya da